Denne drømmen er drømt av Sten Morten
http://home.sn.no/~oddander
steni@hotmail.com

En bil kommer kjørende inn på fotballbanen på Høvik Verk. Det er natten og mørkt. Jeg kan se bilen, men folkene i den kan ikke se meg. En mann kommer ut og slår hull i metallet under bagasjerommet. Epler velter ut, tonn etter tonn grønne epler. Hele banen blir fylt av epler. Jeg løper opp på høyden ovenfor banen. Snart ser jeg lommelykt etter lommelykt bli tent. Jøss, dette må jo være alle menneskene i nærheten, alle er med på å stjele epler.

Jeg er nede på banen igjen. Noen vil ha meg til å klarte den lille, røde stigen opp høyden, men jeg tør ikke, vil gå rundt. De prøver å mobbe en jente til å klatre opp isteden. Jeg vil snakke dem fra det. Det går ikke. Jeg trasker rundt og opp på toppen igjen, der det nå har samlet seg en flokk. En mann har satt opp bom, og styrer denne. Han ser på meg og lukker bommen. Så åpner han den, men lukker den så fort at jeg hadde fått den i hodet hvis jeg hadde prøvd å gå. Han ser på meg at jeg har magiske krefter. "Jeg må få komme forbi bommen." Han tviler. "Hvis du lover å aldri fortelle om det til noen." "’Aldri’ kan jeg ikke love, men så lenge jeg lever." "Nei, det holder ikke. Du vet at Anna har en viss evne til å dukke opp nå og da." Men jeg får lov likevel. Ute på tuppen av stupet er to unger i gang med en forferdelig slosskamp, Jonas og Kenneth. Jeg prøver Å skille dem, men får det ikke til. Jeg roper til dem, jeg prøver med fysisk kraft, men det går ikke. De slåss videre. Jonas klarer å dytte Kenneth mot kanten av stupet. Jeg hiver meg over armen hans, holder ham fast en stund, men hånden hans glir ut av min. Han forsvinner, detter i bakken med et klask. Jeg roper og gråter, både fordi jeg gjerne ville ha reddet ham, og for at folk skal skjønne at det ikke var min skyld. Jeg er jo allerede i fiendeland.